Kosmologer har senere forbedret Hubbles teorier og utviklet disse videre, og i dag er de fleste enige om at det er rommet mellom galaksehopene som utvider seg, altså blir Universet som helhet større. Men dette må da bety at Universet en gang har vært betydelig mindre enn det er nå, og det er her Big Bang teorien faller på plass. Man har tenkt seg ulike modeller for Universets utvikling, og det er fremdeles et åpent spørsmål hva som er mest i tråd med virkeligheten.

De fleste med en viss interesse for kosmologi har hørt om de tre modellene for Universets utvikling:

1. Steady State

2. Syklisk univers

3. Ekspanderende univers

Steady State teorien vil vi ikke kommentere nærmere, fordi vi nokså trygt kan si at denne teorien har blitt "avlivet" bl.a. pga. oppdagelsen av mikrobølge-bakgrunnsstrålingen. Det antas at denne strålingen stammer fra glødingen i det varme, tidlige Univers, som nå er så sterkt rødforskjøvet at det ikke fortoner seg som lys, men som mikrobølger. Steady State teorien kan ikke gi noen forklaring på denne bakgrunnsstrålingen, som er omtrent lik fra alle kanter, i motsetning til teorien om Big Bang. Strålingen indikerer at Universet måtte ha vært mye tettere i fortiden.

Teorien om "the Big Bang", eller det store smellet, er nå såpass allment akseptert (til og med i den katolske kirke!) at vi kaller den standardmodellen for Universet. Både teorien om et syklisk Univers og teorien om det ekspanderende Univers baserer seg på standardmodellen. Den avgjørende faktoren for hvilken av disse teoriene som er den riktige, eller rettere sagt den mest riktige, er den gjennomsnittlige massetettheten i Universet. Dette er fordi det er massetettheten som avgjør hvor sterke gravitasjonskreftene som holder Universet sammen er. Er gravitasjonskreftene for svake, vil utvidelsen fortsette i all fremtid.

Hvis den omtalte massetettheten i Universet er større enn den kritiske tettheten, vil gravitasjonskreftene føre til at utvidelsen av universet etter hvert vil gå saktere, og til slutt stoppe helt opp. Universet ekspanderer altså til det når en maksimumsstørrelse og trekker seg så sammen igjen til et punkt, en singularitet (se fig.).

Big Bang etterfølges dermed av det vi kan kalle Big Crunch. Enkelte teoretikere mener at etter Big Crunch kan det igjen oppstå et nytt Big Bang, og hele Universet, det vil si både tiden og rommet, vil oppstå på nytt, kanskje på helt nye vilkår enn "forrige gang" (f.eks. med andre fysiske lover enn de vi kjenner i dag). Vi sier derfor at universet er syklisk. Dette er fordi i en eventuell Big Bang singularitet vil alle fysiske lover opphøre, tid vil ikke eksistere, og tettheten vil være uendelig). Denne Big Crunch teorien kaller vi også for teorien om et lukket univers, og indikerer en ballongform på universet, noe som vil si at rommet er endelig i utstrekning.

Som vi har nevnt tidligere fant astronomene tidlig i det 20. århundret ut at galaksene beveger seg fra hverandre. Oppdagelsen av det ekspanderende Univers var en av de virkelig store intellektuelle revolusjonene i dette århundret. Det store spørsmålet er nå hva som vil skje i fremtiden – om ekspansjonen vil fortsette, eller om tyngdekraften vil være stor nok til å bremse eller kanskje stoppe utvidelsen. Det er når massetettheten i Universet er mindre enn den kritiske tettheten at vi får det vi kaller et åpent univers, altså at Universet vil fortsette å ekspandere i all fremtid. Figuren til venstre viser hvordan nabogalaksene skiller lag i en slik modell. Det er i denne sammenheng vi kommer inn på teorien om oppblåsing, eller "Inflatory Universe".

Kort kan vi si at ballongteorien/oppblåsingsteorien forutsier minst to ting:

• At Universets tetthet er nær den kritiske tettheten, og at Universet dermed har en flat geometrisk form.
• At det burde være gjennomsnittlig like mange varme og kalde flekker i den kosmiske mikrobølgestrålingens temperatur (noe bl.a. COBE-satelitten kan måle).

Det oppstår imidlertid en del nye spørsmål ved denne teorien, f.eks. når det gjelder temperatur i forhold til Universets størrelse og den kosmologiske konstanten, spørsmål som vi ikke har hatt ressurser til å gå nærmere inn på i dette prosjektet.

Skulle Universet utvide seg slik som på figuren til venstre, vil temperaturen etter hvert bli mindre og mindre, og vi vil til slutt få et veldig kaldt og øde Univers, noe som også kalles "Big Chill". Universets geometriske form vil da bli omtrent som en hestesal, dvs. motsatt av det lukkede Universet. I dette tilfellet er rommet uendelig. Det er imidlertid minst like sannsynlig at Universets tetthet ligger tett oppunder den kritiske tettheten, slik at universet vil fortsette å utvide seg nå også, men med mindre og mindre hastighet (dog aldri så lavt som null). Figuren til venstre her viser en modell av denne teorien. Her sier vi at Universet er flatt. Utvidelsen går mot null når tiden går mot uendelig.

Vi har nå forsøkt å drøfte ulike sider ved de tre teoriene for Universets utvikling som vi listet opp tidligere. Vi har kunnet fastslå at Steady State teorien nok er ute av bildet, så vi står altså igjen med et ekspanderende univers, som på bakgrunn av dagens observasjoner vil fortsette å ekspandere i all evighet. Universets død vil i så fall bli en langdryg prosess. En annen mulighet er at Universet inneholder mye mer masse enn vi i dag er i stand til å observere (mørk materie) - så mye at ekspansjonen vil stoppe opp og bli fulgt av en sammentrekning. Vi kommer tilbake til denne mørke materien senere i rapporten. Dette scenariet er det samme som i alternativ 2 ovenfor, men med den viktige forskjell at det ikke er noe grunnlag for å regne med at vi deretter vil få en ny ekspansjon. Universet vil da rett og slett forsvinne, og det er like meningsløst å spørre hvor det blir av som å spørre hvor det kom fra da det ble til. Det er i denne sammenheng viktig å merke seg at det ikke bare er selve rommet som plutselig oppstår og forsvinner, men også tiden. Det finnes ikke noe før eller etter henholdsvis Big Bang og Big Crunch.