Informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) har i løpet av de siste 20-30 årene revolusjonert samfunnet vårt på flere måter. Internet ble skapt blant annet som et resultat av den kalde krigen, og siden har utviklingen gått i retning av at "alle" nå bør læres opp i bruk av dette nye mediet. Jeg har i dette særemnet fordypet meg i nettopp datakommunikasjon og Internet. Problemstillingen jeg har basert arbeidet mitt på, har vært å belyse de viktigste formene for kommunikasjon over Internet i dag (uten å gå for mye inn på de tekniske sidene ved det), og å komme frem til en kort presentasjon av ulike scenarier for fremtiden når det gjelder IKT, da spesielt i skoleverket. Scenariene har jeg utarbeidet ved at jeg har vurdert hvilke muligheter, utfordringer og problemer vi har og vil få i fremtiden, hovedsakelig innen utdanningssektoren. Temaet "Internet og datakommunikasjon" er nokså vidt, så jeg har måttet avgrense oppgaven betydelig. Jeg vil kun ta for meg de viktigste utviklingstrekkene når det gjelder Internet, og så gi en relativt kort oversikt over de kommunikasjonstjenestene på Internet som er mest brukt. Ellers var oppgaven å se på bruken av Internet i skolen i dag, og forutsetninger for dette, samt å se for meg utdanningssituasjonen i de videregående skolene i Norge ca. 5-10 år inn i fremtiden (frem mot 2010). Jeg har derfor for det meste sett bort fra bruk av andre hjelpemidler innen informasjonsteknologien, f.eks. CD-ROM og lokale nettverk.

Historien til det vi i dag kan kalle informasjonssamfunnet kan sies å være meget kort, på tross av den betydning IKT har for vår hverdag i dag. Den elektroniske datamaskinen, som jo er grunnlaget for all datakommunikasjon, ble gradvis utviklet i løpet av andre verdenskrig og årene som fulgte. I 1960-årene ble datamaskinene stort sett brukt til å utføre relativt avanserte regneoperasjoner. I 1970-årene kom IBM på banen for fullt, og dette førte til at datamaskiner ble knyttet til terminaler og registersystemer (folketrygden m.m.). Det varte heller ikke lenge før skrivemaskinen ble erstattet med en mikromaskin, det vi i dag kaller en PC, i så godt som alle kontorer. 1980-årene kalles derfor ofte "Mikromaskinens tiår", for da ble også muligheter for tekstbehandling og andre kontorstøttefunksjoner tilgjengelig for de fleste. Vi fikk en spredning av datamaskinene. Spredningen har fortsatt, og nå, i 1990-årene, utbedres kommunikasjonen ved hjelp av kabler og nettverk. Vi har fått det verdensomspennende nettet som "alle" snakker om, nemlig Internet.

Det datamaskinnettverket vi i dag kaller Internet, oppstod som en kommunikasjonsmulighet for samarbeidende forskere, støttet av det amerikanske forsvarsdepartementet. I 1960-årene ble det utviklet et nettverk der informasjonen ikke var avhengig av enkelte telesentraler etc. for å komme fram, men der signalene kunne sendes fra avsender til mottaker via mange indirekte kontaktpunkter. I første halvdel av 1980-tallet hadde etter hvert den sivile og den militære delen av nettet skilt lag, og den sivile delen, som nå var spredt ut over hele verden, kalles Internet. Men det var fremdeles bare dataeksperter og noen forskere som kunne benytte dette nettverket. I 1990 ble så et prosjekt utviklet av forskere på CERN (Det europeiske institutt for partikkelfysikk) i Sveits, et prosjekt som ble kalt World Wide Web (WWW). Dette gjorde navigering og lesing i nettet mye enklere, og ga bl.a. muligheter for "linker", dvs. referanser/snarveier til andre dokumenter eller informasjonstjenester. I dag er det sikkert flere hundre tusen servere ("tjenere", maskiner som bl.a. sørger for tjenester til andre maskiner) rundt om i verden, og nylige undersøkelser viser at 1,6 millioner nordmenn og 70 millioner amerikanere er tilkoplet Internet, bare for å nevne to land.

I dag blir Internet brukt til mye mer enn bare ren kommunikasjon mellom to mennesker. Det foregår for eksempel handel, underholdning, publikasjoner og annet. Alt som overføres mellom datamaskinene er imidlertid bare tegn, så fysiske ting som f.eks. levende teater, mat, klær, blomster, medisiner etc. er selvsagt ikke mulig å overføre. Men det jeg skal legge størst vekt på i dette særemnet, er den "direkte" kommunikasjonen mellom to eller flere mennesker via deres datamaskiner.

Når antall brukere øker, øker også risikoen for trafikkork på nettet. Nedlasting av informasjon fra Internet går relativt sakte for en vanlig bruker, men også på dette området har forbedringene vært enorme det siste tiåret. Jeg skal ikke gå videre inn på de tekniske spesifikasjonene, men overføringshastighet og båndbredde er viktig å kunne litt om for å kunne forstå hvilke muligheter og begrensninger som ligger i Internet. I dag er hastigheten for de fleste brukerne ikke stor nok til at for eksempel video av relativt god kvalitet kan overføres "samtidig" (realtime) fra en bruker til en annen. Datakommunikasjonen avhenger nemlig av overføringshastigheten, og dagens telefonnett (som de fleste bruker for å kommunisere via datamaskinen) er egentlig for dårlig til dette formålet. Overgangen vi ser i dag fra vanlig modemtilknytning til ISDN (digitale signaler fra bruker til sentral) er et steg på veien, og vi kan se utviklingstrekk som medfører større bruk av for eksempel kabel-TV nettet, satelittkommunikasjon og fiberoptiske kabler til kommunikasjon over Internet, fordi dette gir større overføringshastighet/båndbredde. Det er en klar tendens at databehandling med multimedia-applikasjoner og store datamengder krever større kapasitet, og at det som en følge av dette blir skapt nye nettverksteknologier.

Den vanligste formen for kommunikasjon på Internet er nok e-mail (elektronisk post). En innholdet i en e-mail ser oftest ut som innholdet i et vanlig brev, men kommer frem til mottaker mye raskere, som regel i løpet av noen sekunder. En e-mail kan også ha vedlegg, f.eks. programmer eller bilder – i digital form, selvfølgelig. Alt dette gjør at flere og flere benytter seg av dette, og vi ser nå at de fleste store bedrifter i den vestlige verden allerede har tilbudt sine ansatte denne fordelen, som jo sparer bedriften for mye papir når det gjelder internmeldinger og lignende. Selv hadde jeg sommerjobb i Sparebanken Hedmark sommeren 1998, og erfarte der nytten med å ha slike tjenester tilgjengelig. Møtereferater, beskjeder mv. ble formidlet via e-mail gjennom bedriftens eget nettverk.

Den kommunikasjonsmetoden som imidlertid er mest "i skuddet" nå (hovedsakelig som "fritidssyssel"), er imidlertid såkalte "chat"-programmer (skravle-programmer), som f.eks. IRC (Internet Relay Chat) og ICQ (I seek you). Her kan man "snakke" med folk fra hele verden, ved å sende litt tekst for hver "replikk", som alle deltakerne ser på samme skjermbilde. I chat-funksjonen i ICQ kan man til og med snakke med hverandre "samtidig", dvs. at mottaker kan lese bokstavene i omtrent i det øyeblikket avsender skriver dem. En slik form for kommunikasjon har blitt meget populær; ICQ kan i disse dager skryte av sin bruker nummer 20 millioner. Å "snakke" med en venn i Indonesia til lokaltakst er jo noe man for10 år siden ikke engang kunne drømme om. Det er også gode muligheter for å snakke sammen med lyd over Internet, og det er stadig flere som benytter seg av kameraer så de kan se hverandre i tillegg. Dette krever imidlertid relativt stor overføringshastighet. Noe vi kan konkludere med ut fra disse utviklingstrekkene, er at nå som Internet har blitt såpass utbredt både blant privatpersoner og i næringslivet, er det nærmest en selvfølge at også skolene følger opp, og gir elevene muligheter til å lære om "verdensveven".

Myndighetene har lenge vært opptatt av IT i skolen. I Stortingets innstilling nr. 135 (1993-94) er følgende mål for bruk av informasjonsteknologi i skolen nevnt (utdrag): "Departementet ser det som et overordnet mål at bruk av IT i utdanningen skal bidra til å bedre elevers læringssituasjon, skape grunnlag for nye undervisningsformer og lette lærerens arbeid. (…) Bruk av IT i undervisningen skal bidra til å øke kunnskaps- og ferdighetsnivået i samfunn og arbeidsliv og til å skape økt internasjonal kontakt og forståelse." Dette høres jo riktig lovende ut. I innstillingen heter det også at "Komiteen vil også understreke den betydning IT har som hjelpemiddel til å utveksle informasjon og erfaringer over landegrensene og slik bidra til å skape økt internasjonal kontakt og forståelse som en del av utdannelse og studier." Men for å skape økt internasjonal kontakt, må skolene være tilknyttet sine kontakter på en enkel måte. Slik det ser ut i dag, er nok bruk av Internet den eneste måten å løse dette på.

I 1995 ble de første norske skolene (jeg snakker her om grunnskolen og videregående skoler) tilknyttet Internet, og siden da har antallet skoler med Internet-tilknytning bare økt. I følge SSBs tilstandsundersøkelse av IT i skolen, utgitt av Kirke-, Utdannings- og Forskningsdepartementet (1997), var 15 prosent av barneskolene og 82 prosent av de videregående skolene tilknyttet Internet og samtidig hadde dette tilgjengelig for elevene. Men selv om tilknytningen er i orden, er det ikke like sikkert at opplæringen er tilstrekkelig.

I en rapport om IT-satsing ved norske videregående skoler, laget ved Universitetet i Oslo, kommer det frem at vi fortsatt er inne i en innkjøringsperiode, når det gjelder bruk av IT i skolen. Denne innkjøringsperioden omfatter både anskaffelse av utstyr, kompetanseheving av lærere, og generell innarbeiding av nye rutiner. En spørrerunde hos ulike systemansvarlige ved videregående skoler i tre fylker (Finnmark, Oppland, Sogn og Fjordane), viser at skolenes utvikling når det gjelder Internet sterkt avhenger av "ildsjeler" og pådrivere. Når skolenes status på dette området er personavhengig, vil det automatisk oppstå store forskjeller skolene i mellom. I tillegg er det skoleeierne, dvs. fylkeskommunene, som har ansvar for innkjøp av maskin- og programvare. Med trange budsjetter og lite villige fylkespolitikere kan det å oppfylle statens krav by på store problemer. En løsning hadde kanskje vært at staten øremerket overføringer til kommuner og fylkeskommuner for å sikre en likeverdig satsing på IT ved skolene, men jeg skal ikke gå nærmere inn på dette her. Kapasiteten på maskinvaren er i meget hurtig utvikling (en fordobling i løpet av ca. 18 måneder), så finansiering av nye dataanlegg vil være en stor utfordring for politikerne også i tiden som kommer.

Et interessant faktum, og som kan synes å være et viktig skritt på veien mot departementets mål, er at innføringen av Internet i skolen har økt lærerinteressen for data generelt. Men med lærere som lider av "datavegring" og "teknofobi", vil elevenes muligheter til å benytte seg av Internet i undervisningen bli kraftig svekket. Det er derfor kompetanseheving av lærerne vil være et av de viktigste satsingsområdene fremover.

Internet i skolen skal bl.a. brukes til å knytte kontakter og samarbeide med skoler verden over. Dette kan vise seg å være et spesielt verdifullt supplement til annen undervisning, siden kunnskapene elevene får på denne måten vanskelig lar seg tilegne på andre måter. Et godt eksempel på dette er Netd@ys, som er en europeisk satsning for nettoppkobling av skoler og utvikling og synliggjøring av det pedagogiske innholdet på nettet, bl.a. ved å arrangere videokonferanser mellom skoler i ulike land. I tillegg kan Internet benyttes i undervisningen, bl.a. i prosjektarbeid o.l. Bortsett fra i fag som informasjonsteknologi, datakunnskap og mediekunnskap, benyttes Internet mye i samfunnskunnskap og språkfag. I følge den nevnte rapporten er bruken av Internet stor også i naturkunnskap, tegning/form og farge, og i tverrfaglige prosjektoppgaver. Myndighetene har også vist positivt initiativ til andre prosjekter, for eksempel "Skolenettet", som er et tiltak der man har som mål å "utvikle tjenester på Internet som er relatert til læreplaner og tilpasset skoleverket" og å "stimulere til tjenester på Internet rettet inn mot etter- og videreutdanning" (Årsplan for IT i norsk utdanning 1998, KUF). Her kan man finne skolerettet informasjon til lærere, elever og foreldre, med både fagsider og kommunikasjonsmuligheter (e-mail og diskusjonsgrupper).

Jeg har pekt på ulike problemer, muligheter og utfordringer vedrørende Internet i skolen i dag. Vi har vansker for å forestille oss muligheter ved informasjonsteknologien i fremtiden (det viser historien), men jeg vil likevel ta for meg noen områder der jeg ser muligheter for en merkbar utvikling de neste 5-10 årene.

Forutsatt at innkjøringsperioden er vel overstått, er én mulighet å la hver elev og lærer få hver sin bærbare PC, finansiert av myndighetene. Dataverdenen går veldig fort fremover med mye ny teknologi; det er dyrt, og nesten umulig å holde seg oppdatert på siste mote. Det kan likevel bli billigere med gode PC'er da fremstillingen blir mer modernisert og effektivisert. Eleven skal kunne lese sine skolebøker, surfe på Internet, ha fjernundervisning og dele informasjon på det lokale skolenettverket. Skolen har en kraftig datamaskin (server) som skolens programmer og annen informasjon ligger på. Den kopler også opp mot rask Internett og fjernundervisning. Her ligger også skolebøker og annet undervisningsmateriell som distribueres utover skolens nettverk som elevene kopler sine PC’er til når de er på skolen. De fleste oppgaver og lignende leveres over nettverket, så læreren kan laste disse ned på sin datamaskin og "rette" hvor og når det måtte passe. Printeren er der kun for spesielle behov.

Med tiden vil utviklingen innen VR (Virtual Reality = "nesten-virkelighet") kanskje ha kommet så langt at elever med hvert sitt utstyr samler seg i "storefri" på en virtuell skolegård. Her kan elever fra storbyen, fra landet, ja til og med fra andre land, møtes og kommunisere med hverandre. Minoriteter, f. eks. innvandrerbarn, kan slutte seg til store flokker barn fra land med deres kultur. På denne måten blir de ikke lenger en minoritet, og de vil kanskje føle seg bedre til rette i landet de (fysisk) befinner seg i, i hvert fall for en stakket stund. Et virtuelt klasserom vil fungere som undervisningslokale.

Jeg har også lyst til å trekke frem et moment Jon Bing, professor ved UiOs institutt for rettsinformatikk, har kommet med. Det er nemlig overveiende sannsynlig at det i fremtiden ikke lenger vil være nødvendig å samlokalisere arbeidsplass og bopel geografisk for mange stillinger. Derfor burde kommunene bestrebe seg på å gjøre kommunen til et hyggelig sted å bo i stedet for å satse på arbeidsplasser, for man tar med seg arbeidsplassen når man flytter. Vi kan allerede se eksempler på dette ved at stadig flere kontoransatte etablerer et såkalt hjemmekontor, dvs. et kontor hjemme hvor de kan gjøre den samme jobben, via Internet, som de gjorde i arbeidsgivers lokaler. I 1994 var det 7 millioner slike telependlere i USA.

Det er ikke bare de teknologiske mulighetene alene som vil bestemme hvordan samfunnet vårt vil utvikle seg. Andre ting som vil spille inn er f. eks. samfunnsholdninger, personlig økonomi, organisering mv. Derfor er det vanskelig å forutsi hvilke endringer informasjons- og kommunikasjonsteknologien vil føre med seg, men at endringene vil bli store, det risikerer man vel ikke så mye ved å spå. Ved å se på historiske hendelser, kan vi se at det har kommet brudd i teknologiens utvikling ingen forutså, f. eks. PC’ens og WWWs betydning. Det er også fort gjort å "tolke" fremtiden feil (se bare på TV-programmer fra 1960/70-årene der man ser for seg samfunnet i år 2000 – man kan jo ikke akkurat si at det ble spådd riktig). Det er derfor "farlig" å spå om fremtiden, for man vil alltid, på en eller annen måte, ta feil.

Politikken er i ferd med å bli formet av teknologien. Vi går mot et mer komplekst, internasjonalt samfunn – et samfunn mange av oss vil frykte, men andre sikkert vil se på som like naturlig som sydenreiser og satelittfjernsyn er for oss i dag. Kommunikasjon er grunnlag for all utvikling, og kommunikasjonsmulighetene formes av denne utviklingen. Nå ser vi at informasjonen blir tilgjengelig for alle – en likestilling som geografisk avstand tidligere har forhindret. Informasjon gir kunnskap, og kunnskap betyr som kjent makt.

Det største gjennombruddet når det gjelder informasjonstilgjengelighet har vært Internet. Internet er ikke et statisk nettverk, men snarere et vesen i kontinuerlig forandring. For at folk skal ta del i denne fantastiske utviklingen må de vite hvordan, og for å vite hvordan må de lære seg visse elementære ting, enten ved "prøve-og-feile-metoden" eller i utdanningsinstitusjoner. Skolene må ha nok datamaskiner med Internet-tilknytning så elevene kan få den opplæringen de trenger, og lærerne må være villige til å ta i bruk Internet i sitt undervisningsopplegg. Med kunnskap får en utvidete ferdigheter, sanser og evner. Den skaper et forsterket fellesskap snarere enn forstørrete forskjeller, og i fremtiden kan den også bidra sterkere til å bedre forholdene for minoriteter og tilsidesatte grupper. IKT og Internet er kommet for å bli – og hva vi kan vente oss av dette i fremtiden er meget uvisst. Det som er sikkert, er at vi får nye metoder til å utforske verden rundt oss, og en visshet om at det er vi ikke alene om…